Vinternatt

[GF]

13. september 2004
Novelle - Skrevet av Tristina

De eneste lydene er regnet som piskes i veggen, vinden som uler i trærne.
Stille sitter menneske skikkelsen sammenkrønket i en krok. Treskuret som hun er slengt inn i er trekkfullt og kaldt, jordgulvet er rått og fuktig.
Dommen var klar, skyldig i heksekunst. Straff: Brenning.

Tanker og minner smyger seg langsomt frem fra intet, minner fra en tid da hun levde fri og lykkelig, da kjærlighet og varme var all næring hun trengte.
Det er en varm sommer aften, stille vandrer hun gjennom skogen, hvor fuglenes sørgelige kveld sang, er det eneste som fyller luften, hun vet det er langt å gå, men motet er stort.

Den lille hytta
Over Lyssisletta, opp over Nordlifjellet etter de 3 store trollformasjons steinene, og en times følging langs Lokeselven.
Der venter hun, Cecilia, hun kjenner på navnet, Cecilia, hun fylles med savn og glede, varmer og kjærlighet, savnet gir henne motivasjon, hun løper barføtt igjennom skogen, kjenner ikke barnålene som stikker hennes vare, følsomme føtter. Hun vet at Lyssisletta er et vakkert åpent landskap, men her må hun være varsom, mange øyne følger henne på veien, det gjelder å finne en minst synlig sti, men dette kan hun, denne veien har hun gått mange ganger før. Cecilia, igjen kjenner hun savnet, hennes beste venn, sjelesøster, hennes kjære.

Etter en times gange er hun usett forbi Lyssisletta, det er en god følelse, etter Nordlifjellet vill hun en pause, Sekken med mat og drikke henger fastspent på ryggen. Hun trenger å være opplagt og uthvilt når hun endelig er fremme. Ved foten av Nordlifjllet kikker hun opp, det er en hard og slitsom sti, ikke mange våger seg over fjellet i kveldstimene, et titalls, skremmende historier forteller om mennesker som aldri har vendt tilbake, som er blitt knust i de bratte fjellskråningene. Ulver, vetter, troll, og andre magiske vesener bor oppe i disse spisse fjellkjedene, men Tuva er ikke redd, hun har ikke noe å frykte, hun finner ro i disse fryktfulle utystene, ikke vil de vel noen vondt, de er bare litt selskapssyke. Men menneskenes ondhet har jaget dem opp i fjellene, slik at de må leve i skjul for
omverdenen resten av sine liv. Hun klatrer oppover fjellet, river i gresstuver for å komme seg opp, lyden av småstein som slår mot fjellet etter som hun klatrer, bekymrer henne ikke, hvem kan vel fange henne her, så langt oppe mot skyene, andpusten setter hun seg ned for å få igjen pusten, kikker ut over Lyssisletta, ut mot havet. En dag... en dag er det hennes tur å dra til fjerne land på den andre siden, kanskje hennes mor venter, og savner henne, langt der ute i havet. Hun mistet sin far på vikingtokt, da hun bare var åtte vintre, bilde av han dukker opp, langt mørkt hår med et stort tykt skjegg som er like bredt som det er langt. Det er et trygt og godt smil rundt munnen hans og øyene brune, lyser av varme, han elsket henne, og hun han.

Et vind pust river henne løst fra minnene, hun er tilbake i treskulet, det er kaldt, klamt og fuktig, regnet pisker mot den trekkfulle treveggen i det lille skuret hun ligger i.
Eneste plagget hennes kropp bærer er en serk så gammel og skitten at den kunne ha stått av seg selv, hun smilte litt av det. Da hadde iallfall dommen vært klar i heksekunst, ”Hun får klær til å stå av seg selv”. Virkeligheten tar henne igjen da enda en vindrås blåser igjennom veggen. Hun er sliten, søvnen tar henne snart, eller er det frosten som har kommet for å hente henne, denne stormfulle vinternatten.
Hun synker sammen, sakte kommer minnene fra Nordlifjellet tilbake.

Hun skuer over havet, det er på tide å komme seg videre, slenger sekken med nisten over skuldrene og tar fatt på den lange turen videre, med et smil som bare skuler hemmeligheter rundt munnen. Hun vet Cecilia venter henne engang på morgenkvisten, kanskje er hun fremme før det lysner hvis hun skynder seg. Solen trekker sine siste pust før den synker ned bak horisonten, nå kjenner hun fjellkulden som solen lot være igjen da den forsvant, men hun blir fort varm turen oppover er bratt og hun må bruke de musklene hun har for å dra seg opp den bratte fjellsiden.
nesten på toppen nå, hun kan telle til 100 ti ganger så vil hun ha nådd toppen. Utsikten er fabelaktig, hun kan jo se over hele verden, vær gang hun står her oppe er utsikten litt mer fabelaktig enn forige gang, mulig hun glemmer hvor vakker den er fra gang til gang. Selv om solen har gått ned kan hun fremdeles se klart og tydelig, midtsommer er en deilig tid.

Lite aner hun øynene som skuer ut mot henne, det er ikke godhet i de øyene, fult av hat mot menneske, mot familie og venner.
"Denne lille skapningen skal ikke slippe unna " hvisker stemmen inni mørke, han står slik til at ikke en gang solen hadde lyst på ham, inni et kratt under noen store tunge grantrær. Tuva er på nedturen, bestemmer seg for å sette seg og spise nistepakken, hun finner en liten markflekk, med et par små fjellblomster, setter seg ned og strekker beina. Nisten er røkt kalvekjøtt og hvete brød, med nykvernet smør, og øl. Det smakte utsøkt etter en lang tung dag, hun kjenner søvnen komme smygenes, legger seg utstrakt ned og lukker øyene. Hun har tid til å hvile litt. Søvnen kommer og drømmene smyger seg inn. Det er en mann, stor, grufull, halvt mann halvt troll, han står over en kvinne, kniven i venstre arm og høyre hånd ser ut til å være nedi buksesmekken. Fysj for en vemmelig drøm, hun vil ikke mer, mannen har tenkt å voldta og drepe denne stakkars kvinnen. Med et ser hun at det er henne selv. Hun river seg ut av drømmen, kikker forskrekket opp på mannen som står klar over henne, hun sparker til hans edle deler griper sekken sin og springer det hun har nedover den bratte fjelskråningen, lyden av skrik og banning, og tunge skritt følger henne, hun faller, snubler i en gresstuve, tryner nedover skråningen og slår hodet mot en stein. I ørska falmer hun seg opp og videre. Hun hører skrittene og skrikene nærme seg, ikke tør hun snu seg for det kan minske farten. På vill flykt, livenderedd springer hun alt det hun har, der ser hun det, de 3 stor troll steinene, hun hiver etter pusten det brenner i brystet, hun orker ikke mer, hun klarer det ikke, men presser seg til det ytterste. Hun tråkker skjeft, vrikker foten og stuper nedover, lander på en trerot som stikker seg langt inn i magen, hun kjenner varmen fra blodet, tåkete er synet hennes nå, blodsmak i munnen, men hun river seg opp drar seg videre frem. En stor kraftig arm griper fatt i den venstre foten hennes, hun skriker og sparker til, hun hører et brøl og et dunk og HELVETE.......

Hun stopper opp brølet blir fjernere og fjernere nesten som om det daler.
Hun kikker bak seg, rundt seg, ingen…..hvor er han.
Hun kikker over kanten av stupet, der ligger han forvridd på en klippe blodet siler ut av hodet. Hun snur seg vekk og spyr. Lenge lå hun der og kastet etter pusten, det rev i brystet, hun var heldig denne gangen. Stjernene lyst opp nattehimmelen da hun endelig følte hun var kommet til hektene igjen, sekken var forlengst forsvunnet, hun hadde kastet den bak seg for mulig å treffe ugjerningsmannen som forfølgte henne, men med lite hell. Det var bare å ta fatt på beina og komme seg av gårde hun kunne drikke av Lokeselven da hun kom dit. Stille trasket hun videre i måneskinn, stillheten var trykkenes, kulden trengte igjennom klærene hennes. Som sommerdagen var varm og god var sommernatten isendekald. Stille gikk turen videre, hun var kald, våt og utslitt. Blodet var stivnet nå, og såret klødde. Det betyr at såret gror, det hadde mor fortalt henne som barn. Kald og stiv vandret hun resten av natten.

Skogen nede i dalen var lett og luftig, dugg lå som et krystall lag over naturen, langt der borte i horisonten kunne hun se en hjorte familie spise frokost i de stille morgentimene. Sliten var kroppen hennes, den hadde fått lite næring og mistet mye blod, men smilet og kjærligheten hun følte ved syne av dyrene, styrket kraften hennes, og fjernt et sted hørte hun sildring av en bekk. Motet kom tilbake, hun var ikke langt fra Lokeselven nå. Solen viste seg fra fjelltoppene og varmet den kalde skjøre kroppen hennes. Hun trakk pusten, fylte lungene med frisk kald sommerluft og gikk meg faste bestemte skritt mot lyden av elvesuset. Synet av en elg som drakk litt morgen vann var det første som møtte henne. Han løftet hode la ørene bak og snuste inn duften av menneske, valgte å snu og gå isteden for å angripe.
Mulig han følte at det var en dyrevennlig sjel som var på morgentur.

Da solen var høyt oppe på himmelen og bekken hadde blitt til en kraftig bred elv, med hengenes trær over på begge sider, så hun den lille hytten, Miastua. På tunet var det en sped liten kvinne som satt og spant garn. Hun hadde ikke sovet hele natten og i de tidlige morgentimer hadde hun gått ut på tunet sammen med rokken, og de to kattene Sim og Sam og satt seg til å spinne og vente. Hun syntes morgentimene hadde gått fryktelig sendt, hun ventet på sin elskede. Ville de treffes, hadde turen over Nordlifjellet gått bra, hun kjente et stikk i hjertet tenk om, tenk om, nei hun la det fra seg, men fikk ikke ro i sjelen før hun så sin elskede komme. Og der med solen i ryggen, haltende og med armen på magen, kom hun traskende over tunet. "Cecilia"....... Luften ble fylt av kjærlighet, varme og godhet, øyne som lyste av trygghet og respekt møttes. "Der er du jo, min elskede Tuva, Jeg har savnet deg”. ”Du er skadet!!". Tuva ble tatt hånd om av sin elskede, brakt inn på saueskinnsfellen foran ildstedet, mat og drikke fikk hun. Varmen var kommet tilbake i kroppen hennes. ”Gi meg posen med legeurtene Cecilia, vi må sy såret”. Brått ble hun revet ut av minnene, tilbake satt hun i treskuret, halvt ihelfrossen, uten mat eller drikke. Tuva var så kald at følelsene i beina var borte. Stillingen hun lå i var så ubehagelig, at hun kunne kjenne de ømme knoklene borre seg ned i jordgulvet, men hun var så tappet for krefter til å røre seg. Stille svant live ut av menneskeskikkelsen, hennes tid i dette liv var over.

Cecilia ville aldri holde sin kjære igjen.