Månesøstre

[GF]

1. februar 2004
Novelle - Skrevet av Evangelina

 Hun våkner midt på natta. I hele soverommet er et melkehvitt skimmer. Sengen hennes er opplyst som om det var midt på dagen. Lakenene glimrer hvite som av rimfrost. Det er som om hele rommet er oppfylt av en tynn, lys tåke.

Hun er blitt kalt på. Hun vet at hun må ut med en gang. Hun skynder seg ned fra annen etasje ut til gangen. Ytterklærne kommer på i en fei. Bylten med tingene hun trenger har hun allerede pakket.
Det er en kald vinternatt så hun vet å kle på seg godt. Kappe og ullsjal. Hun sniker seg ut av husets bakdør og ut på verandaen. Skogen bak huset står tett og mørk. Den bærer på de samme hemmelighetene den har hatt siden tidenes begynnelse.
Trærne hvisker de samme gamle fortellingene mellom sine stammer som de alltid har gjort.

Alt er stille. Snøen har lagt seg som ett mykt teppe over marken og demper all lyd. Over altsammen ser hun Månen i en svart himmel med sine tjenerinner Stjernene rundt seg.
”Dette er Snøens Måne”, tenker hun, ”Den måne som hersker over Vinteren.”. Hun står et øyeblikk stille og bare ser mot det lysende himmellegemet og lar seg bli fylt av månekraft.
Den styrker sjelen hennes.
Så trekker hun pusten dypt. En munnfull kulde sev inn i lungene hennes. Som på et gitt tegn, begynner hun å gå.

Hun tar seg inn mellom grantrær, bjørkekratt og visnet gress som stikker sine smale hoder opp av det hvite. Snøen her inne i skogen er dyp og urørt, så det er tungt å gå, men hun vet hun ikke skal så langt. Bare litt lenger inn, sånn at hun ikke kan se huset sitt lenger.
Det blir borte bak nålekledte greiner og høye stammer.
Jo lenger inn hun kommer, jo lettere blir det å gå.
Hun føler seg nesten vektløs, som om hun svever et stykke ovenfor snøen. Likt en alv…
Der, en åpning! Nå er hun fremme.

Bylten blir åpnet og hun finner frem et saueskinn som hun brer ut under seg. Så leter hun litt i skogholtet og finner en grein som hun tar i høyre hånd. Raskt tenger hun en sirkel medsols rundt seg. Hun setter seg ned med korslagte ben. Så stille det er her inne i skogen! Her har hun bare Månen som selskap. Det er de to nå.

Hun sitter så en stund med lukkede øyne. Vinden farer rundt henne, snuser på kappen hennes, men gir seg snart og lar henne være i fred. Den rasler litt i grangreiner og får de til å sope lett i snøen. Hun hører lyd av lette trinn i snøen og ser opp. En familie rådyr er på nattlig tur litt lenger inn blant trærne. De stopper opp og ser rett på henne, men bestemmer seg straks for å ikke la seg skremme og gjentar vandringen sin. Mon tro hva de tenker om denne menneskeskapningen som sitter der så tyst midt i månelyset?

Hun retter blikket opp, mot den store sølvglinsende skiven i himmelen. Foran hennes øyne er det som om den vokser enda mer, strekker seg utover og mot henne. Omfavner henne med sin kraft.
En kjær venns omfavning. Det stråler av blåhvitt lys og det føles som om strålene går rett inn i hennes egen kropp. Trekker til seg vannet i den. Trekker henne mot seg og gir slipp, mot seg og gir slipp om hverandre. Flo og fjære i hennes legeme.

”Vær hilset Månegudinne, du Solens bleke søster” hvisker hun og strekker armene opp mot sin himmelske venninne.
”Vær Velkommen til meg, Du som vi kjenner ved mange navn;
Aradia, Natt, Luna, Selene, Artemis, Yemaya, Mama Quilla, Fatima, Arianrhod- Sølvhjulet…
I det hun taler kommer det nesten blålilla røyk ut av munnen hennes.
Kald vinterpust.

Månen ser tilbake på henne med sitt nattlige øye.
Den er rund og klar.
Hun kan tydelig se de mørke ”havene” på dess yte.
Den seiler rolig som et fartøy av lys over den mørke himmelen.

Hun tar frem en lykt og et sølvfarget lys. Den lille flasken med lavendelolje leter hun frem fra bylten sin. Så tar hun lyset og oljer inn det med varsom hånd. Plasserer det så inni lykten. I det hun tenner det hvisker hun:
”Jeg tenner mitt lys for å gi deg selskap denne natt, Måne.
La meg bare få sitte her litt med deg og kjenne ditt nærvar hos meg.”
Snart sprer seg en svak duft av lavendel og blandes med nattluften.

Og hun sitter der midt i skogen, som om tid og rom ikke lengre eksisterte. Hun kunne befinne seg i en annen tid, en annen virkelighet. Her, dypt inne, finnes ikke noe annet enn hun selv. En liten skikkelse i lang sort vinterkåpe og med et varmt sjal svøpet rundt det bleke ansiktet. Høyt overfor henne blinker et annet hvitt ansikt ned på henne. Hennes søster og veileder i denne travle tidsalder.
Lyset flagrer i lykten og kaster et sølvskinn på snøen rundt om.
Hun lukker øynene sine igjen.
Hun venter.

Plutselig løsriver det seg en skikkelse ut av måneskinnet. Den skrider sakte ned mot kvinnen i snøen på en vei av lys.
Det står en tåke rundt skikkelsens åpenbaring. Huden hennes gir fra seg ett svakt, melkehvitt glør mot den sorte natten. Håret bølger langt og sort nedfor ryggen hennes. Hun er kledt i kaskader av gråblå skyer. Føttene glimter hvite bak blålilla silke. Hennes hode er kronet av stråler med en glødende gråhvit månesten i midten.

”Du kom!” sier kvinnen i snøen uten å åpne øynene.
Skikkelsen ler og rekker frem en hvitskimrende hånd ut av en tynn, flagrende kledningserm.
Kvinnen i snøen tar hånden og skikkelsen synker mykt ned på kne midt imot henne på skinnfellen.
Kvinnen i snøen og Månen er ensomme nå.
Hva de taler om vet bare de.