Kristendom, paganisme og hvordan alt egentlig er helt individuelt

[GF]

19 januar 2004
Skrevet av Elvira

Overalt blir det fortalt at paganisme, wicca og det alternative er noe som er helt individuelt. Man får også høre at kristendom kan være en meget individuell sak. Men, når noen forteller at de er begge deler, hvordan reagerer vi da? Og hvordan ser vi på andre innenfor det alternative når vi opplever ting forskjellig? Tross alt, det er jo helt individuelt, men, klarer vi å tenke slik? Er vi kanskje litt fordomsfulle mot andre allikevel?

Når jeg først ble interessert i wicca og paganisme var jeg vel 15 år og nettopp blitt konfirmert – kristent. Jeg har alltid sett på meg selv som kristen, men som en ganske annerledes kristen, der verdiene som stod i sentrum for min tro handlet om nestekjærlighet og at en ikke skulle dømme andre. ”Vær mot andre som du vil andre skal være mot deg”. Når jeg da fant en annen ”vei” som trakk meg til seg, måtte jeg ut på nettet for å se om jeg kunne finne mer informasjon. For dette var noe som hadde sterkere dragningskraft på meg enn noe annet. Det var paganisme og wicca.

Jeg fant flere sider på nettet. Noen gode – andre dårlige. Men, en ting var felles for nesten alle sidene. Du kan ikke være kristen og wicca. Det stod klart å tydelig. Men, det stod også at paganisme og wicca er så individuelt at en ikke kan sette opp noe ”reglement” for det. Så jeg lette videre i min søken på svar. For hva var da rett?

Jeg visste godt at min kristne tro egentlig ikke ville tillate min iver for paganisme, men jeg visste også at det stod i bibelen at det eneste som gjorde deg kristen var om du trodde på Jesus som Guds sønn… Og det gjorde jeg, uten tvil. Men, jeg trodde også på astrologi og healing og mye annet alternativt. Det var jo dette som hadde tiltrukket meg først og fremst ved paganismen.

Etter å ha søkt råd hos flere, både kristne og paganister satt jeg igjen med en følelse av at jeg måtte velge. Her var det enten eller. Men, det nyttet jo ikke. Jeg trodde på Jesus, og jeg trodde på den healende virkningen av urter og oljer og healing. Jeg trodde på spådomskunster, som en god ting. Jeg trodde på at alt rundt oss var hellig. Jeg trodde på at det måtte være mer mellom himmel og jord en Gud og Djevelen. Så til slutt fant jeg ut at dette var et spørsmål ingen kunne gi meg svar på – og jeg måtte ene og alene finne svar. Og mitt svar ville bli – individuelt.

Bibelen hadde jeg allerede lest, og i den, som i kristendommen og andre religioner, var det ting jeg ikke tok så seriøst. Jeg har alltid ment at også den er en individuell sak. Hver person har sin egen tolkning av bibelen. Akkurat som i wicca. Akkurat som i det alternative. Akkurat som i kristendommen.

Etter flere måneder med lesning fant jeg endelig et vendepunkt. I kristendommen har en tanken om Den Hellige Ånd. I paganisme tror en at Guden og Gudinnen er i alt. Det er akkurat samme prinsipp. Jeg så da, til min store forbauselse at den eneste egentlige forskjellen fra min kristne tro og wicca var at jeg trodde på Gud, mens de snakket om Guden og Gudinnen. Hvilket jo ikke var en hard nøtt å knekke, da jeg alltid har ment at Gud er et intetkjønn som har både feminine og maskuline kvaliteter. Det var en utrolig følelse, å endelig finne at de to var forenelige. De kunne blandes.

I “The wiccan” rede står det: ”(…) and harm none, do as ye will (…)”. Dette føler jeg er det viktigste av alt. Både i min kristne tro og i min nå blomstrende wicca. Så jeg fant endelig ut at det gikk an å forene de to – for meg i hvert fall. Man må for all del huske at det er min individuelle oppfatning.

Det står noe i Det Nye Testamente om at så lenge en gjør noe og ikke tror en handler syndig, så er ikke handlingen syndig, men, om en tror en bedriver synd, så gjør en det. Jeg fortalte dette til en kristen venninne, om hvordan ingenting var en faktisk synd fordi det var så individuelt. Hun kikket rart på meg og svarte: ”Men, hvordan kan det da være en religion, uten noen regler?” Jeg må si at jeg stusset selv over dette. For kan vi si at vi tilhører en bestemt religion om vi bare velger ut deler fra den?

For er det ikke hele tiden flere som forteller deg hvordan religionene er? Når du er liten får du vite av foreldrene dine hvordan de tror, og det blir med engang en slags lov for mange. Så begynner en på skolen og har lærere som forteller hvordan de forskjellige religionene er – og da spesielt kristendommen. For når en er et lite barn på barneskolen så har læreren rett – og du lærer deg at kristendommen er sånn, og islam er sånn osv. Du får en fasit, du får et oppsett. Men, så har du de få som etter hvert som årene går begynner å stusse over dette her. De gjør opprør mener mange, men, det eneste disse ungdommene er skyldige i, er å tenke selv. Allikevel er det slik at når de har funnet sin egen vei har de en tendens til å tenke; ”dette er RETT”. Jeg kan egentlig ikke fordra det ordet i disse sammenhenger, ordet rett. For det er ikke noe som er rett eller galt, for alt er individuelt. Det merkelige er at så snart en person har sluppet unna den enorme generaliseringen som foregår innenfor religionslæren, så lager han sin egen generalisering. Derfor er vi alle opptatt av at alt er individuelt, men vi kan ikke klare å forstå at andre får en annen individuell oppfatning enn oss selv – vel, i hvert fall noen klarer ikke det.

Jeg syntes dette var et meget interessant spørsmål. For jeg ble plutselig klar over at også jeg tenker på spesielle trekk ved kristne, og paganister osv. For det første ble jeg meget sjokkert den gangen jeg gikk inn i en alternativ butikk i Oslo og butikkdamen ikke var kledd i et eneste svart plagg. Noe så latterlig som det! For i mine tanker gikk alle i svart, med svart neglelakk og wiccastjerne osv. Det var faktisk mitt største problem med å gå inn i wicca. Jeg visste ikke om jeg ville klare å gjøre det. Noe som er latterlig at jeg tenkte på i det hele tatt, da jeg allerede hadde gått min egen vei i alt annet. Slik var det også da jeg oppdaget forskjellige retninger i det alternative. Om healing og tarot osv. Alle diskusjonene som har gått på at noe spesielt er rett og noe annet er galt. Samtidig som nesten alle (Har ennå ikke møtt noen som er uenig i dette) mener at religion er noe individuelt.

Så når jeg sier at jeg er en kristen paganist, eller at jeg er kristen-wicca, så ser folk først rart på meg. Så følger en lang forklaring på alt som er individuelt og forenelig og så, følger endelig diskusjon, og smil, og – anerkjennelse. For jeg tror ikke noen av oss mener å være fordomsfulle, men i og med at vi ikke er bevisste på hvordan vi alltid tenker i banene rett og galt, så kommer vi ikke engang på det.