Skrevet av
Dette blir mitt første innlegg her på forumet. Legger ut et gammelt "brev" som jeg skrev i 2002.
VINTERBARNET
Det er sent, og vinden danser mellom trærne. Jeg tenker tilbake på alt som har skjedd de siste månedene, den bestemte tingen. Det er en vond episode som ligger bak i hodet mitt. En episode jeg egentlig alltid tenker på, uten at jeg selv bevisst registrerer det. Minnet er så uvirkelig og diffust, samtidig som det er så jævlig virkelighetsnært som det får blitt. Var det i det hele tatt noen i hele verden som kunne ha hindret det? Jeg vil i så fall aldri tilgi den personen. Jeg vil aldri tilgi noen for ikke å ha reddet deg. Luften er fortsatt varm, men det er noe farlig som ligger og venter på himmelen. Død.
Det var februar og du hadde snart bursdag. Vinterbarn. Jeg gikk lenge rundt og lurte på hva jeg skulle kjøpe til 18-årsdagen din. Du var beskjeden som vanlig og sa at du ble like glad for alt. Det visste jeg jo egentlig, slik var du alltid. Valget stoppet til slutt opp på et kjede og et armbånd. Jeg var hjemme alene bursdagshelgen for mamma og pappa var på hytta. Jobbet hver dag gjorde jeg også, og jeg kjøpte bursdagsgaven din på butikksenteret da jeg var på jobb. Damen i forretningen pakket gaven omhyggelig inn og gav meg et kort som jeg kunne skrive en hilsen på. Det jeg skrev den dagen, tror jeg var det lureste jeg har gjort på lenge. Hånden min formet sirlige bokstaver ned på papiret og foralte at jeg var glad i deg, og at det var trist å ikke se deg så ofte lenger, slik som før. Kanskje burde jeg ha skrevet enda mer, men verken hånden min, eller jeg, visste hva som snart kom til å skje. Jeg snakket så med deg på telefonen og spurte etter den nye adressen din. Jeg tenkte jeg kunne sende gaven din i posten, ettersom foreldrene mine var borte og jeg ikke kom meg noe sted. I ettertid angrer jeg. Posten kjørte av sted med kortet og gaven i gullpapir klokken fem. Dagen etter, på fødselsdagen din, så jeg deg i butikken, men vi snakket ikke sammen. Du var der med kjæresten din og noen venner av han, og jeg tror ikke du så meg, så jeg tenkte jeg kunne snakke med deg senere. Jeg skulle besøke deg to dager senere. Det er definitivt den største feilen jeg gjorde.
Mandag morgen våknet jeg litt tidligere enn det jeg pleier. Kroppen var sliten, til tross for nattens søvn, og det var kaldt i rommet. Det hadde sluttet å snø utenfor vinduet mitt og bare våt, slafsete sørpe lå igjen på bakken. Jeg sto omsider opp av sengen og skulle til å gå ned på badet da telefonen ringte. Klokken var femten minutter over seks, og det var en mannsstemme som snakket til meg gjennom det mørkegråe telefonrøret. Han spurte etter mamma, og jeg tror at jeg, allerede da, skjønte at noe var galt. Jeg skjønte at det var noe, men var allikevel rolig. Sekunder senere hamret mamma på baderomsdøren.
Trine er død, sa hun, og hele verden stoppet opp.
De neste dagene var fulle av gråt. Overalt. Triste ansikter med blanke øyne og avskjed i munnvikene. Jeg hadde egentlig bare lyst til å dø selv. Tenkte en del på alle de årene jeg har fått lov til å kjenne deg. Fragmenter, som løsrevne bilder fra en film. Jeg så det årelange vennskapet vårt passere forbi, og jeg visste at jeg aldri vil glemme deg.
Jeg er fortsatt helt tom for ord, vet liksom ikke hva jeg skal si eller tenke, det er så jævlig uvirkelig. På en måte så tror jeg ennå ikke det har gått helt opp for meg. Det er som om jeg ennå ikke skjønner det, til tross for at jeg faktisk så deg ligge der i kista med øynene lukket. Jeg kan bare ikke godta det.
Bisettelsen din var fryktelig vond å være på, samtidig som jeg tror den hjalp. Det er så rart når folk dør. Huden deres blir kald og tykk, og kroppen virker med ett så mye tyngre. Du hadde på deg vanlige klær, og det hjalp litt på de vonde følelsene. Egentlig så det bare ut som om du sov. Det så ut som om vinterbarnet sov i en hvitkledd kiste, dekket av mørkerøde roser. Det eneste rare var at menneskene rundt gråt. For du sov ikke. Du var død, og ingenting, ingenting i hele verden kunne vekke deg…
Hva gjør man egentlig når noen man er glad i dør? Kan man gjøre noe i det hele tatt? Livet må gå videre, til tross for at man aldri har lyst til å smile igjen. Slik var det i hvert fall med meg. Jeg tok meg selv i å ha dårlig samvittighet for å smile mange uker etter begravelsen din. Det føltes liksom ikke riktig å smile når du var borte. Det føles jo ikke riktig nå heller, men jeg vet jeg må…
Husker du alle tingene vi snakket om da vi var små? Vi snakket jo egentlig om alt slags mulig tull, men jeg husker at vi snakket veldig mye om døden også. Hva som skjer når folk dør, om de bare blir borte, eller om de kanskje blir til et nytt menneske. Sistnevnte hørtes mest hyggelig ut. Vi var alltid så bekymrede for hvordan det skulle gå når du døde før meg. Du er jo ett år eldre enn meg, så det var naturlig å anta at du skulle dø først og deretter vente på at jeg skulle komme etter. Men vi snakket aldri om at du skulle dø så tidlig, tanken har faktisk aldri streifet meg. Så ironisk å tenke på nå.
Gud har en mening med alt, vil kanskje mange gudfryktige mennesker si, men jeg kan ikke si meg enig i påstanden. Jeg ser verken logikk eller rettferdighet i det som skjedde den 24. februar. Jeg kan absolutt ikke leve i den tro at Gud hadde en mening med å ta fra meg en av de beste vennene mine.
Regnet øser ned fra den grå bleke himmelen, og det er allerede mai. .. Litt over tre måneder har gått, og jeg vet at jeg har lært en hel del på de månedene. Jeg har blant annet forstått at hver og en kan ofre litt mer når det gjelder å vise omtanke for andre mennesker.. Ofte tar man alt for gitt, og glemmer å vise hvor mye man egentlig bryr seg. Men en dag kan det være for sent, slik det plutselig en dag var for meg. En dag er det over og da nytter det ikke å gå tilbake, ei heller å angre over alt det man ikke sa eller gjorde. Det er utrolig vondt når man mister noe man er glad i, men når det først har skjedd er det ikke mulig å forandre på det. Derfor må man utnytte tiden man har best mulig til å fortelle folk hvor mye de egentlig betyr for en, fortelle at man bryr seg, og gjøre sitt ytterste for at folk skal skjønne hvor mye de er verdt. Det er så trist å sitte igjen til slutt og lure på om hun visste hvor glad du var i henne...
Tankene mine er hos alle som har mistet noen de var glade i, og selvfølgelig også hos deg, Trine. Det er de alltid.
----
Dette er som sagt skrevet for mange år siden, da en av mine beste venninner døde uventet. Leste det igjen nå for første gang på lenge, og på en merkelig måte er det litt godt å lese sånne ting igjen. Det er mange år siden hun døde nå, og noen ganger kan jeg få følelsen av at det er altfor lenge siden, samtidig som jeg kan huske det som om det var igår.
Men det er vel kanskje sånn det er med sånne ting. Man må "gjenoppleve" de vonde tingene og kjenne på følelsene sine iblant, bare for å ta det innover seg at det faktisk er sant.
Ble litt alvorlig det her, men det er jo alltids mange spørsmål en sitter igjen med.
Har du ikke mottatt e-post for aktivering? Har du glemt passordet ditt?
Mai 19, 2012, 14:52:33
Loggført
Takk for at du tok deg tid til å lese!
