Skrevet av
[[ Anbefaler: Hør på denne mens du leser; http://youtube.com/watch?v=WDULzrZSlhk ]]
Kulden kryper forsiktig gjennom skogen, en forvirret jakt etter et sted å skjule seg fra seg selv, fra sin egen kulde. Et vakkert lag med rim glinser etter dens snikende hale, som små krystaller, små diamanter ingen vet verdien av, som ingen sloss over.
Jeg setter meg på huk, som for å gå i ett med naturen. Kulden har nådd meg også, frostrøyken siver ut av munnen min og innhyller meg i et gjennomsiktig teppe. Som i en drøm der man ikke ser helt klart, når man løper på samme sted uten å komme seg noen vei. Sånn føles det der jeg sitter, som om jeg ikke kommer meg noen vei. En siste gang suger jeg til meg den friske lufta mens solen forsiktig glimter frem mellom grenene. Et forsiktig hallo til en spirende høstdag, kanskje ting kan bli annerledes denne dagen?
Jeg beveger meg lett gjennom greinene, etter mange års trening. Det farverike løvet virvler opp mellom føttene mine der jeg danser gjennom skogen med sola såvidt i ryggen. Et raskt blikk på klokka sier meg at jeg burde ha vært i hus innen nå, så jeg tar bena fatt og løper den siste biten.
Det daglige synet møter meg der jeg lister meg inn på skoleplassen. Latter, og gleden av å ha noen å dele den med. Jeg setter meg på den vanlige plassen og venter. Venter på at dagen skal begynne som alle andre dager.
Et skarpt slag sender meg i bakken. Skyene løper alt de kan for å unngå synet av skrøpelegheten min der jeg ligger. Noen ler. Jeg kjenner konturene av ei sko som dulter meg i ribbeina og en stemme som befaler meg å komme opp og sloss som en mann. Jeg kan ikke røre meg, bare ligger der til de mister interessen. En dag skal jeg stå opp for meg selv og ta igjen, en dag, en annen dag. Kulden fra bakken siger inn i stoffet på den tynne jakka mi, jeg hutrer. Har mest lyst til å grine, men velger å spare tårene mine, samle på dem som om de var perler. Perler jeg må spare på til noen som faktisk fortjener dem.
Jeg hører lyden av fugler som forlater oss. En vill vals over himmelvelvingen, et villt ønske om å komme seg fortest mulig bort den snikende kulden. Den nye dagen føles plutselig tom, ensom. jeg ligger helt alene ute i skolegården, selv fuglene forlater meg. En stakkarslig tanke surrer i hodet mitt, om jeg kommer til å være alene i vinter. Om jeg kommer til å overleve vinteren i det heletatt. Jeg slipper ei perle.
En mild stemme vekker meg og avslører at dagen har forlatt meg og latt natta ta over. Jeg ser opp på eieren av den milde stemmen. Månen speiler seg i håret hennes, det ser ut som et slør av spindelvev, jeg er sikker på at hun ikke tilhører denne verden.
”Vi møtes igjen,” hvisker hun, som om hun ikke vil vekke dagen igjen. Kanskje hun bare er i stand til å gå ut om natta. Jeg nikker, vil ikke at dagen skal komme slik at hun forsvinner igjen. Nattens vesen synger i skogen, vinden hvisker mellom trærne. Alt ser ut til å mørkne rundt oss, det eneste jeg kan se er de rødbrune øynene hennes. Vinden leker forsiktig med det lyse håret hennes, som en flamme flakser det rundt i lufta. Et øyeblikk er jeg helt sikker på at hun er en engel, men de mørke klærne hennes forklarer henne som en fallen engel i så fall. Et smil. Smilet jeg har tenkt på helt siden vi møttes, helt siden forrige høst. Jeg sukker og slipper taket, lar meg rive med, síg ned i nattas stillhet, lar meg rive med høstvinden som har forlatt skogen til fordel for oss. To stykker som ikke hører hjemme noen plass. De fargerike bladene leker rundt oss i en virvelvind av følelser.
”Det er endelig høst,” stillheten kveler de få ordene, men de kommer til sin rett likevel da et gult blad daler ned og legger seg på brystet mitt. Som en varm klem fra noen som ønsker meg tilbake.
Plutselig reiser hun seg og går mot mørket, månen slutter å spille i håret hennes og forsvinner bak ei sky, som om den prøver å leke en eller annen absurd lek. Men jeg legger ikke merke til det, jeg bare følger henne med blikket, helt til hun stanser og vinker på meg. Jeg kjenner det kribler i magen min av noe varmt. Jeg følger etter henne, forsiktig som på alveføtter, som for å ikke skape unødvendige vibrasjoner i bakken. Inn i skogen, forbi fallne løv, forbi høstens melankoli. Alt jeg kan se er de lysende øynene hennes når hun snur seg for å trekke meg lenger inn. En tanke slår ned i hodet mitt, et minne om ei barnefortelling. Jeg føler tusen øyne som stikker i meg, føler på energien vår, kjenner på følelsene våre.
Plutselig stopper hun midt i en lysning. Nattens vesen trekker seg mot oss, jeg kan føle hvor spente de er. Jeg kjenner hvor spent jeg selv er. Hun går i en sirkel rundt meg, trærne suser over hodet på oss, de danser med henne. Plutselig kler hun av seg, forsiktig, plagg etter plagg. Som i ekstase gjør jeg det samme, jeg setter meg på kne og føler på den myke men kalde huden hennes. Fingertuppene mine leker over magen hennes og nedover lårene. Så sukker jeg, og gir meg over til hennes erotiske aura, mens rundt oss danser høstens vesen i en vill krigsdans.
Helt til naturen trekker seg tilbake, tar tilbake sin rikdom, og gjør seg klar for sin dvale. Solen svinner mellom trærne, og gjør at ilden egentlig bare brenner inni oss. Hun føler Gudens tilstedeværelse selv når han forfaller. Månen og sola går i ett, lyset flimrer, men vi merker ikke noe. Nok en gang er dager og netter like lange, behersket, mens jeg forbereder seg på å forlate min fysiske kropp og begynne mitt store eventyr inn i det ukjente mot fornyelse og gjenfødelse av Gudinna. Mabon, høstjevndøgn. Hun kom tilbake, mi Modron, hun kom tilbake. En ny perle forlater meg, men hun fortjener dem alle.
Jeg våkner i et hav av bregner, men noe er annerledes, Modron er borte. Alt som er igjen er en svak hvisking mellom trærne, ”Mabon.” Lukta av salvie siver rundt meg, jeg står opp og går tilbake gjennom skogen, forlater kroppen jeg har båret på så lenge. Ser meg rundt med nye øyne. Bjørnen som hiver i seg siste rest av uplukka bær før den går i hi for vinteren, alle dyrene som lettet finner veien hjem igjen. Så jeg følger deres eksempel, jeg finner veien hjem. Jeg går på ny på leting etter mi Modron, Gudinna.
© FM / Moon
(Det er her svært mulig at du kan finne skrivefeil ettersom jeg nettop oversatte teksten fra nynorsk til bokmål.. Kommenter gjerne : ) )
Har du ikke mottatt e-post for aktivering? Har du glemt passordet ditt?
Mai 19, 2012, 15:02:43
Loggført
)
