Jeg lever sammen med en mann som jeg i et ironisk tonefall sier at det eneste jeg kan stole på, er at han vil prøve å lyve til meg.
Han har løyet om både latterlige og grove ting, og har satt forholdet på spill flere ganger. Til slutt orket jeg ikke mer, og trakk meg følelsesmessig ut. Vi lever nå i "ingenmannsland" sammen. Jeg trenger mer tid til å bygge meg selv opp før jeg kan flytte fra han, selv om det godt mulig er veien det går. Jeg orker ikke være sårbar i forhold til han lenger. Men jeg plages av dårlig samvittighet. Om han har oppført seg dårlig mot meg, synes jeg at det er kjipt å gå fra han.... Jeg ønsker å tilgi han og beholde vennskapet jeg har akseptert å ha. Men samtidig opplever jeg at han ikke viser meg repekt som et medmenneske og en kjæreste.
Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet og følt at jeg ikke har stukket til for andre. Gruer meg derfor for å gå. Kanskje han blir lei seg, kanskje han blir ensom, kanskje han får praktiske/økonomiske problemer.... Går meg fast i min egen tankerekke.
Ellers kan jeg si at forholdet har hanglet i flere år. Jeg føler at jeg har gitt alt jeg har å gi, og at han har vist stadig mindre interesse...
Vet egentlige ikke hvorfor jeg skriver dette..det er bare godt å rydde litt i mitt eget hode...










Skrevet av


Loggført







