Synspunkter ang å få barn uten å ha fast jobb?

[VilBliMamma]

Jeg lurer på om noen har synspunkter ang det å prøve å bli gravid uten å ha fast jobb. Gleder meg masse til vi skal begynne å prøve, og får bare lyst til å sette i gang med en gang. Samtidig sier fornuften at jeg kanskje bør vente.

Det er vel nok utfordringer som kommer når man blir gravid og foreldre uten at man skal legge til flere.

Men samtidig tenker jeg, hvor lenge skal jeg vente da? Jeg blir 28 i år, har ikke lyst å vente mye lengre i forhold til alder, vi har et trygt og stabilt forhold og har vært sammen i mange år, kjæresten har også sagt at han ønsker og begynner å bli klar nå, og han har fast stilling og godt betalt. Jeg aner jo ikke hvor lang tid det kommer til å ta å bli gravid, kan jo gå mye lenger enn jeg tror, jeg aner ikke når jeg får meg fast jobb, kan jo også gå mye lenger til enn jeg tror..skal jeg vente med å prøve helt til livet blir "perfekt"?? Jeg synes dette er en vanskelig avgjørelse og ta.

Jeg vet jo at det til syvende og sist er helt opp til meg selv, men lurte på om noen har synspunkter eller erfaringer angående dette? Isåfall setter jeg stor pris på dette!

[VilBliMamma]

Glemte å legge til at jeg er aktiv på forumet her, men velger å være anonym. Grunnen til at jeg spør her er at jeg vet det er mange fornuftige og hjelpsomme mennesker her inne, og jeg liker tanken på å få svar fra noen som også har en "alternativ" tankegang (jeg kunne jo selvfølgelig ha spurt på et annet mer barnerettet forum, men som sagt så håper jeg noen her inne orker å ta seg tid selv om dette ikke er et "alternativt spørsmål)

Lise 

[Zitta]

Heisann.

Dette er nok som du sier noe du må ta stilling til selv. Du vet sikkert også best svaret selv :-)

Så om jeg skulle svare deg, blir svaret mitt 100% subjektivt.
Det krever å få barn. Det koster å få barn. Både tid og penger.
Om du ikke har fast jobb, vil du få mindre utbetalt når du har barn.
Dette må kanskje tas med i regnestykket? Jeg vet lite om deres økonomiske situasjon....

Ønsker du fast jobb? Er det viktig for deg?
Er du en type som har det best med deg selv om du jobber og får "brukt" deg i en sånn sammenheng, vil jeg absolutt anbefale deg å finne en jobb du trives med først.
Du er 28 år. Jeg tror ikke det blir enklere å få fast jobb etter at du har fått barn i huset.

Jeg ville tenkt at jeg ville laget meg en plattform som kom mitt barn til gode. Også via jobb.
Men jeg er ikke deg - og det er du som må kjenne på hvordan det føles for DEG.

Lykke til da! :-)

[Naira]

Som en venninne en gang sa til meg når hun ble uplanlagt gravid; Passer det egentlig noen gang å få barn? Hun begrunnet dette med å ramse opp en rekke årsaker til hvorfor det ikke passet akkurat "nå", men når barnet hun valgte å beholde kom til verden, så fikk hun det til å passe likevel

En ting er greit å ta høyde for først som sist og det er at barn er tidkrevende og koster penger. Har dere økonomi til å sørge for dere selv om du ikke har fast jobb? Jeg har tro på løsninger, men de må være realistiske.. Det som bør avgjøres i deres tilfelle er om begge to ønsker dette like mye og hvordan utgiftene står i forhold til inntekt, samt løsninger dere sammen kan komme frem til. Et trygt og stabilt forhold er et viktigere utgangangspunkt for å stifte familie enn hvor mye penger dere har, så lenge dere har så dere klarer dere bra nok.

Jeg tror ikke du vil finne den perfekte timingen, men om dere er realistiske og gode på å finne løsninger vil timingen likevel kunne være perfekt nok..

Jeg mener det kan være lurt å tenke igjennom hva du ønsker når det kommer til jobb, og om skolering kunne vært noe for deg før du stifter familie. Du har fortsatt tida på deg til å vente litt med barn, men jeg vil fraråde deg å vente til alt er perfekt da det vil være å sette lista litt for høyt

Snakk med samboeren din, sett opp noen regnestykker og drøft hvilke planer dere ser for dere i fremtiden. Se på ulike muligheter og gjør så som dere synes er best for dere.

Lykke til med valget 

[VilBliMamma]

Hei og tusen takk for svar både til Zitta og Naira

Det er vel sant at jeg egentlig litt innerst inne vet hva jeg vil.. skulle jeg helst fått det slik jeg ønsker så vil jeg jo selvfølgelig ha fast jobb/inntekt først, både fordi det er tryggere og fordi jeg ønsker meg en jobb. Samtidig er det ikke så lett å vente alltid når det rasler i eggstokkene, hehe! Men det betyr mye for meg å ha det trygt og godt for et ventende barn, det er jo ikke bare for meg selv - men barnet og familien også. Jeg føler meg jo fullstendig klar på hva jeg egentlig vil og ønsker! Det er bare det at alle de fornuftige tankene kan i blant fordufte når jeg drømmer om barn..dette er et sterkt ønske jeg har, blir i blant bare redd for at det ikke skal skje.

Når det gjelder skolegang er jeg ferdig med dette heldigvis så trenger ikke tenke på det da.

Men jeg og kjæresten har tatt en prat om dette nå og funnet ut at vi venter til sommeren iallefall, mye kan skje på noen måneder og forhåpentligvis går ting som vi ønsker angående både jobb og barn.

Men jeg kan ikke hjelpe for å være litt nervøs for at når vi endelig setter i gang å prøve så kan det plutselig ta laaang tid.. det er vel det som uroer meg verst egentlig. Man hører jo om så mange som må prøve veldig lenge før det klaffer. Og da tror jeg at jeg kan komme til å angre meg for at vi ikke startet før.. for til syvende og sist er barn viktigere for meg enn jobb og penger osv.

Men nå venter vi til sommeren eller slutten av denne og så får vi ta standpunkt på nytt da hvis det ikke har skjedd noe nytt til da.

Det var gode råd dere kom med, og jeg likte godt det du sa Naira om at du har tro på løsninger, men at de må være realistiske. Jeg kan nok være litt av en drømmer i blant som bare håper og tror at alt skal ordne seg.. men samtidig vil jeg ha ting på stell, hehe. Drømmeren i meg og den fornuftige siden i meg blir liksom ikke helt enige.. 

Takk igjen

[Eugene Onegin]

Personlig så synes jeg at det er for mange mennesker som får barn. Som aldri får barn

Det burde ikke være en menneskerett og få barn.

Det er alt jeg har og si om den saken

[Chiamy]

Jeg fikk en sønn da jeg fortsatt var under utdanning og det gikk veldig bra. Hadde en kjæreste med fast jobb på det tidspunktet og vi bodde i samme huset som hans foreldre og de hjalp till kjempemasse, også var en god nabo dagmamma så han var der. Jeg gikk tilbake til skolebenken da han var bare 6 mnd takket være deres hjelp.

Så alt går an bare man vil og har et nettverk rundt seg.

[meg]

Jeg hadde ikke fat jobb når jeg ble gravid..  Og jeg angrer ikke ett sekund 

[Kleio]

All forskning viser at 26,5 års alder hos kvinner er grensen hvor fruktbarheten begynner å gå nedover faktisk.
- et lite tankekors i vår tid hvor gjennomsnittlig fødealder er 30,5 år...

Ved 35 års alder går grensen for når svangerskap begynner å bli risikofylt, og sjangsen for å føde barn med Downs osv. er mye høyere.

Utdannelse er viktig for å kunne klare seg godt i samfunnet i dag, ja - alle statistikker tyder på det, både levealder, helse og inntekt øker med utdannelsen statistisk.

Men samtidig opplever flere og flere kvinner at de ikke klarer å få barn når de i 30-årene endelig har tid til det, etter først å ha levd litt, tatt utdannelse osv. osv.....og det er utrolig trist!

Selv er jeg en av de som er opptatt av at folk skal ta utdannelse, og liker at folk er litt modne før de får barn. Men én ting er at jeg ville frarådet en 21-åring å få barn uten å ha tatt utdannelse først, om hun hadde spurt meg...men deg på 28 år? Go for it, om du vil.

Ellers vil jeg legge til at det aller, aller viktigste for å få barn er at man tar imot de, og oppdrar de i kjærlighet.

Egne erfaringer, og erfaringer fra de rundt meg, har lært meg hvor viktig dette er i livet. Og jeg kunne fortalt i evigheter, men lar det være med dette. Og det betyr selvsagt at du som mor også har kjærlighet til deg selv - husk, livet er ikke over selv om man får barn, det er ingen hindring fra å ta utdannelse eller gjøre det du drømmer om  

[heim]

Jeg har prøvd det, det er snart fire år siden. Sliter fortsatt økonomisk av den grunn.

Jeg hadde store problemer med bekkenløsning i svangerskapet men hadde ingen inntekt da fordi jeg ikke hadde noe arbeid å være sykmeldt fra. Og når barnet ble født hadde jeg ikke noen inntekt fordi jeg ikke hadde hatt noe arbeid (eller annen inntekt) siste tiden før fødsel. Dessuten mistet mannen min retten til å få pappapermisjon grunnet att jeg ikke hadde hatt jobb eller hadde studert... Det er moren som skal tjene opp til pappapermisjonen også. Horribelt men sant!

Med dette følgte også mange andre problemer, f eks med å få lån til bolig/bil og å få forskjellige typer hjelp. Når jeg fortsatt hadde problemer med bekkenløsning etter fødsel var det ingen hjelp å få - all økonomisk hjelp du kan få (sykmelding, arbeidsledighetstrygd etc) bygger på at du har hatt arbeid.  Har du ikke hatt arbeid er du (og delvis mannen din) helt utenfor systemet og kommer deg ikke inn med mindre du får deg en jobb och jobber en god stund først.

Uansett - jeg angrer ikke de nydelige ungene mine! Men det er veldig mye som hadde vært mye lettere hvis jeg hadde hatt en jobb når jeg valgte å bli gravid!

[Astralico]

skaff jobb og få permisjon så får du mer penger etterpå, velg en større bedrift med gode ordninger og organisering. why choose the lesser when u can have it all. en måte å se det på

[Nephandi]

Fast jobb kan endre seg også. Har dere økonomi til å gi barnet et godt liv? Har dere et trygt sted å bo og et bra forhold? Ønsker dere barn og er villig til å ofre så mye av deres tid som kreves for å oppdra et barn? Hvis ja på spørsmålene over så bare sett i gang sier jeg, dere er langt mer kvaliiserte enn veldig mange som får unger.

[Astralico]

Reis til india og få 20 barn og lev under fattig-doms grensen. Verden er overbefolket. Just a hint.

[Halkatla]

Jeg fikk alle mine tre uten å være i jobb, førstemann som 18-åring. Så lenge man ikke lider av "have-syken", går det veldig greit  å leve på én inntekt. Da vi hadde fåt nr to, lurte vi på å få dem i barnehage og meg i jobb, men fant ut at barnehage og jobb ikke ville svare seg. Vinninga gikk i spinninga. Da var valget veldig enkelt med tanke på å være hjemme med dem. Det har jeg aldri angret på. Jeg gikk ut i jobb da minsten var nesten 4 år, da var min mann blitt halvt ufør slik at han var mye hjemme.

Nå er jeg 40 og har hatt min siste konfirmant. Jeg har aldri angret at jeg fikk barna tidlig, og jeg har heller aldri hatt noe karrierejag eller strebet etter å ha det finere enn naboen...

Mye går an dersom man er innstilt på det. Lykke til med valget, det er ditt eget. Ingen andre kan velge for deg. 

[Nephandi]

Jeg synes det er flott jeg at en av foreldrene er hjemme med barna. Men ofte så kan det være vanskelig økonomisk, det er ikke bare snakk om å akseptere å ha mindre enn naboen, men hvis ikke den parten som jobber tjener bra så kan det være snakk om at man må avstå fra alt, noe som er problematisk for de voksene, men kansje spesielt for barna som ikke kan være med på de tingene som andre er med på som kino bessøk eller leirskole fordi foreldrene rett og slett ikke har råd. Det er flott om en forelder kan være hjemme, men det er ikke så enkelt som å ikke ha have syken. Tenk deg for eksempel en familie på fem, i Oslo som skal klare seg på en sykepeier inntekt, eller kansje en hjelpepleier elelr lærer inntekt, da blir det ikke snakk om å ikke ha like fin bil som naboen, da blir det snakk om å avstå fra nesten alt.

Imidlertid så synes jeg ikke noe om at begge foreldrene har full karriære når de velger å ha barn, det er ikke bra tror jeg at begge foreldrene jobber lange dager og stresser med karriære, men man kan ha en jobb uten å prøve å gjøre karriære, eller en halv jobb for å hjelpe til på økonomien. Det værende sagt så synes jeg imidlertid ikke at det skal være automatikk i at det er kvinnen som jobber minst og er hjemme med barna og gubben som jobber, det kan godt være motsatt.