Kjærlighetstrøbbel

[Kleio]

Så tøff du er, Yemanya!  

Jeg vil be deg om å

1)ikke bruke noe særlig tid på gruble over avgjørelsen din nå fremover, eller tvile på om det var rett, siden det kan ta fra deg energi. Reflektere kan du gjøre senere, nå er det tid forhandling først.
Som du selv sier, som Vekt er du flink til å vurdere flere alternativer og være reflektert, og det skal du få god nytte av senere - men ikke nå. Fordi du vet at dette det er riktig for deg, og tvil bare forsinker prosessen og forvirrer.

2) huske på at den negative responsen fra familien kan være en refleksjon av din egen usikkerhet og tvil dypt inne i deg. Når DU er sikker i din sak, og ikke lurer på å gå tilbake engang, så tror jeg du vil bli overrasket over hvor liten motstand du får av de   Når du ikke sender ut en energi av tvil/usikkerhet, så skjønner de instinktivt at det ikke er noe å blande seg med, for det trengs ikke - avgjørelsen er tatt.  

Spennende det du nevner med moren din/foreldrene dine. Du trenger ikke nødvendigvis ha arvet hennes dårlige selvtillit, men du kan ha - ubevisst - tatt etter hennes måte å reagere på og håndtere ulike situasjoner. Dette har vi det emd å plukke opp ubevisst fra foreldrene våre. Dere kan godt være ulike mennesker på mange måter (med ulike utfordringer og styrker), men vi har alle en tendens til å først strekke oss etter kjente fremgangsmåter, for de er oss nærmest. Du kan nå bryte denne sirkelen  

Masse, masse lykke til - du kommer til å blomstre! 

[Naira]

Hvordan har påsken gått Yemanya? Sender deg noen varme tanker!!  

[Kleio]

Det har jeg også lurt på, så jeg slenger meg på Naira her - både med å høre om du har det bra, og med å sende god energi

[Yemanya]

Hei igjen! 

Tusen takk for svar og varme tanker, det gjør utrolig godt! Selv om jeg ikke har svart på lenge, har jeg vært innom og lest det dere har skrevet, så... Tusen, tusen takk! 

Vel, jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal skrive... For jeg vet nemlig ikke hva som skjer. For å ta det første først: påsken var grusom. De tre første dagene var jeg veldig deppa, de tre neste irritert for at samboeren min ikke tok det jeg sa seriøst. For nei, han nektet å flytte inn til faren sin. Så det var halve påsken depping, den andre halvparten krangling av verste sort... Vi prøvde å ta oss sammen foran sønnen vår, men... Nei, huff. Familiene våre unngikk også å ha noe kontakt med oss, så det ble en ganske ensom affære. Denne påsken skal raskt i glemmeboken! 

Og som jeg trodde, familien min tar samboeren min sin side. Det er ikke måte på hva jeg får høre at jeg er: egoistisk, hormonell, dum som et brød, like selvgod som moren min... Osv. Og, som om ikke det var nok, så kommer gribbene frem med en gang: søsteren min (naboen) og samboeren holder på å planlegge å bygge nytt hus, og da de fikk høre at det var slutt mellom meg og samboeren, var de raskt ute med å si at "jamen, de kan jo ta over gården!" For ikke søren om jeg kan ha hele det ansvaret, det er jeg ikke tøff nok til... Der var den empatien, ja... 

Og jeg tror de har rett. Jeg ER ikke tøff nok, dessverre. Jeg har ingen selvtillit, det så også mekleren da vi var på mekling/samlivsterapi denne uken. Jeg er veldig deprimert, og har en del å jobbe med. Og vet jeg om jeg klarer det, samtidig som jeg tar meg av en 3 år gammel gutt? Jeg tviler, dessverre... 

Så... Vel, vi vet ikke helt hvor vi står. Skal vi jobbe med forholdet? Skal jeg jobbe med alle mine problemer? Skal vi jobbe mot et brudd? For øyeblikket bor vi sammen, men er ikke kjærester. Vi fungerer forsåvidt greit sammen innimellom, men for det meste er det naturligvis et ganske kjølig hus vi bor i. Så... Ja, nei, jeg vet ikke. Vi skal til mekling igjen på fredag, og jeg har allerede snakket med en advokat, som sa at et ser ut til at jeg klarer meg bra alene, i hvertfall økonomisk. Men vi må for all del finne ut av ting ganske raskt, slik at sønnen vår slipper å lide... 

Så, det var det. Jeg vet rett og slett ikke hva som skjer. En del av meg har akseptert bruddet, men en (større) del av meg synes det er skikkelig egoistisk av meg å ikke prøve å lappe sammen forholdet... For hvem vet? Kanskje det er den deprimerte delen av meg som vil være alene? Jeg vet ikke hvordan man skiller mellom den ekte meg og den deprimerte meg... Og for tiden vet jeg i alle fall hvem som styrer... 

Så "fast bestemt" var jeg, ja... 

Men igjen, tusen takk for varme tanker! 

  fra Yemanya

[Else]

Lige et spørgsmål:

"Hvad ville du råde, din allerbedste veninde til - hvis HUN var i din situation"?

Det kan være en utrolig hjælp - at sætte sig ved siden af - og blive klar over, hvad ville jeg råde en anden til, hvis en fremmed var i den situation jeg selv er i lige nu.

Bliv din bedste ven, ikke din egen værste fjende. Du fortjener det bedste ikke det værste.

[Torilpia]

Hei!

Det å være deprimert er så vanskelig - vi vet jo at hjernen fungerer annerledes når man er deprimert - noe som gjør det vanskelig å vite om man virkelig føler/mener det man gjør - eller om man kun gjør det pga depresjonen.

Du skrev også noe om at du var gått mye opp i vekt og fått en lav selvfølelse - dette henger jo også sammen med depresjon. Man kan miste masse vekt - eller som du (og meg) gå opp. Man havner i en vond sirkel. Man ønsker ikke nærkontakt og skyver andre mennesker fra seg. Sex begrenser seg til noe man gjør (gjerne med lyset avslått) når man har drukket alkohol og/eller har fått masse god feed-back en dag - etter lang tids overtalelse - kanskje for å unngå å ha dårlig samvittighet overfor partneren. God sex knytter mennesker sammen, men sex alene er ikke nok til å holde et forhold gående. Man må være glad i den personen man skal leve sammen med. Dette går begge veier. Men det viktigste er vel at man ikke kan være glad i andre - så lenge man ikke er glad i seg selv. Noe som kjennetegner folk som er deprimerte. Navlebeskuende ja - men repekt og kærlighet til seg selv?? Nei!


En annen ting du nevner et at du ønsker å få en ny kjæreste. Vær da klar over at du kommer til å dra med deg den samme problematikken inn i et nytt forhold - så lenge du ikke gjør noe med sakens kjerne. Bli glad i deg selv - bli selvstendig - ha troen på deg selv - helt og fullt.

Er du fortsatt sikker på at du vil være alene - begynn å jobbe med det du må mestre av praktiske ting. Lær deg å bytte hjul, lær deg å takle alle hverdagens utfordinger alene, få oversikt over økonomien. Bevis for deg selv at du klarer det. Din respekt for deg selv vil vokse i takt med det du mestrer. Begynn å vær glad i deg selv - kjenn etter på hva DU vil.

Kanskje gjenoppdager dere hverandre - på et annet plan - når du har blitt sterkere og mer selvstendig? Kanskje kommer lysten til å være kjærester med at du får større selvrespekt? Kanskje reduseres vekten av at du trives med livet ditt? Noe som igjen påvirker det sosiale og ikke minst det seksuelle.

Kanskje er det ikke han du prøver å komme deg bort fra - men deg selv??
...

Det jeg har skrevet her - er også myntet på meg selv! Jeg har gjort som Else foreslo - prøvd å gi råd til noen andre som har det som meg selv.
Min utfordring i nåværende forhold er å bli - fremfor å stikke av - slik jeg har gjort gjentatte ganger før. Min utfordring er å gi slipp på fortiden - gi slipp på bitterhet - gi slipp på tillærte mønstre. Min utfordring er å elske meg selv og tillate meg selv å elske andre - helt og fullt. I tillegg til alle de praktiske tingene jeg nevnte over.

Men ikke gi opp!! Håper det ordner seg til det beste for dere - klemmer!!

[Pink-Cat]

Heisann.

Jeg leste ditt innlegg nå, og det rørte meg langt inni hjertet!

Jeg har i akkurat samme tid som deg, vært gjennom et samlivsbrudd, der jeg tok intiativ og flyttet. Det har vært en tung prosess, og jeg føler meg enda ikke helt ovenpå i denne overgangen, men jeg har bedre dager, og vet jeg har bare meg selv å barna å tenke på, det er en lettelse. Jeg synes det er bra du har tatt steget for din egen del, og barnet ditt! Du har fått mange gode svar her må jeg si

Hvordan går det med deg nå?

Du må gjerne sende meg en PM hvis du vil skrive med en i samme situasjon, det har vi kanskje begge godt av. 

[LynX74]

Yemania,

Når alt kommer til alt, så er det du selv som er ansvarlig for livet ditt.  Noen ganger, må man ta sånne tester for å bli kjent med styrken i seg selv.

Hvis du ikke tør reise deg i motstand mot å la andre styre livet ditt, da er det faktisk INGEN som tenker på ditt liv. Ikke du heller.

Du står til ansvar for ditt liv, (og barnets)

Samboeren for sitt,

Din familie står ansvarlig for sine liv, men i tillegg har de det å stå til ansvar for at de ikke støttet deg da du trengte det. Det får de selv stå til rette for når de ser seg i speilet hver dag, så ikke tenk på det engang!

NOEN må tenke på din lykke også. I dette tilfellet, ser det ut til at det må bli deg.

Lykke til!

Klem,
LynX74