Skrevet av
Udugelige tenåring
Når vinden hvisker i gresset minner det meg om stemmen din. Så fjern er den for meg i dag. Ordtaket "bak skyene er himmelen alltid blå" er relativt misvisende, hva hjelper det meg om himmelen er aldri så nydelig når den uansett er så langt borte - og nå skjult av skyer i tillegg? Stemmen din pleide å være ganske vakker. Men skyene er grå, og gjør det vanskelig å huske den blå himmelen.
Rundt oss blir det mørkere for hver dag som går, og naturen går over i det noen vil kalle den vakreste årstiden. På tross av det faktum at fargene egentlig er ganske triste. Men vi elsker det - fordi inerst inne er vi mennesker ganske miserable dyr, og selv om de fleste benekter det på det sterkeste, liker vi at noen synes synd på oss. Hvorfor ellers skulle vi klage på ting? Livet mitt er egentlig ganske fantastisk, det er bare vanskelig å se det fordi alle er så negative, hvilket påvirker meg mer enn det er sunt å inrømme. Litt på samme måte som at jeg alltid hevder å ha sterke meninger. I sannhet har jeg ikke det, jeg bare jobber så hardt for å overbevise alle andre om det at jeg har begynt å tro på det selv.
Jeg vandrer gatelangs med jakka trukket godt oppover ørene. Det er for tidlig å kle seg i bobleklær, da har jeg ingenting å bruke når det faktisk blir virkelig kaldt. Blikket mitt søker gjennom frostrøyken på leting etter en mening i det hele. Noe sier meg at jeg ikke finner det her, men det er litt godt å vandre slik helt alene uten et egentlig mål. En plass må jeg vel havne til slutt. Synonymt med skolegangen min. Tretten år med skole har ikke gitt meg mye, bare en del opplevelser på godt og vondt, og har ført meg videre på en ny bane med nye fem år uten et egentlig mål. Jeg bestemte meg allerede i femte klasse for å bli journalist, men endte opp i en helt annen retning. Ytterpunktene jager etter meg, som for å fange meg på kanten av en innbildt klippe.
Jeg tør ikke fortelle mine innerste hemmeligheter til de som står meg nermest, fordi noen kan komme og kludre det til i et fortvilet forsøk på å gjøre alt bra igjen. Kanskje jeg ikke vil at det skal bli bra? Tenk om jeg bare vil ha de triste tingene slik at jeg kan ha det litt vondt innimellom. Lik som med denne sykdommen. Endelig har jeg fått et svar på hva som feiler meg, og har nå fått innkallelse til sykehuset. Folk spør meg om jeg er redd, men jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg er ikke redd for selve operasjonen, jeg er redd for det som kommer etterpå. Lenge har jeg ventet på den operasjonen. Lenge har jeg utsatt livet til etter den. "Når jeg kommer meg på bena etterpå kan jeg ta ting seriøst." Kan jeg? Hva skal jeg gjøre etterpå? Sannheten er den at jeg har utsatt alt så lenge at når det endelig kommer til stykket så har jeg ingenting å unnskylde usikkerheten min på. Jeg har ikke lenger noe å skylde udugeligheten min på. Det har faktisk kommet til det at jeg må ta fatt på livet igjen.
Ytterpunktene har innhentet meg. Om ikke på kanten av en klippe så i det minste på kanten av det jeg trodde skulle være et gjennombrudd. Idet vinden legger vegetasjonen flatt langs bakken har jeg nådd vendepunktet i historien som skal forestille livet mitt. Jeg stanser den meningsløse vandringen og ser meg rundt. Ingenting er annerledes, verden bryr seg ikke stort om hva jeg har å si eller min ensomme vandring. Fordi de meningene jeg hevder at jeg har, er ikke verdt noe i det store bildet. Hvordan kan de? De betyr ikke noe for meg en gang.
Jeg innbilder meg ofte at uten ondt vet man ikke hva godt er, vi blir ledet av kontraster. Svart versus hvit. Men hva er det motsatte av grå? Jeg er grå. Har du en kontrast?
Jeg drømte en gang om å snu verden på hodet, om å bli noe. Jeg, som alle andre, ønsker å bli husket for noe. Spørsmålet er bare hva det skulle være. I stedet for å snu verden på hodet har verden snudd meg på hodet, jeg ser alt fra et helt nytt perspektiv, men det skumle er at alt fremdeles er det samme. Etter operasjonen kommer jeg til å finne noe nytt å skylde på, fordi jeg er redd for å oppdage hvor lite jeg egentlig duger til. Hva hjelper det om noen prøver å overbevise meg om at himmelen bak skyene fremdeles er blå når jeg uansett ikke aner så mye som en sprekk i det tykke pleddet som dekker utsikten? Stemmen din pleide å få meg til å gråte av glede. Nå gråter jeg av sorg fordi jeg vet at du kommer til å forlate meg igjen.
Har du ikke mottatt e-post for aktivering? Har du glemt passordet ditt?
Mai 19, 2012, 15:20:28
Loggført
